Vår historie

Gudbrandsdalens Uldvarefabrik AS ble etablert på Lillehammer i 1887 og er i dag en av verdens ledende leverandører av møbel- og bunadstoff. Årlig produserer fabrikken ca 600.000 meter tekstil.

Fabrikken spesialiserer seg på ullstoffer og har en unik produksjonslinje hvor alle prosesser foregår under samme tak, fra råmateriale til ferdigstilt produkt. Dette betyr at vi har kontroll på hele verdikjeden, og med design, utvikling og produksjon tett på hverandre har vi høy fleksibilitet og kan skape produkter av høy kvalitet.

Vi produserer tekstiler med naturen som kilde og innsatsfaktor og med minimal bruk av kjemikalier. Ull er en naturlig råvare med naturlige tekniske egenskaper som er fornybar og biologisk nedbrytbar. Fabrikken er kjent for produkter med lang levetid og har mottatt DOGA merket (tidl. Merket for God Design) 20 ganger for 23 produkter. Et av de mest kjente tekstilene våre er klassikeren Hallingdal 65, designet av Nanna Ditzel.

Vår historie

Priser og utmerkelser

Det eldste håndverket i vår historie

Å bearbeide ull er kanskje det eldste håndverket i menneskeslektens historie. Det var et teknologisk gjennombrudd da mennesket lærte å karde og spinne garn av sauepelsen, og veve det til klær som vernet mot kulden. Det skjedde trolig en gang i yngre steinalder for ca 8.000 år siden. De første redskapene var enkle og geniale. Garnet ble spunnet for hånd med ten. I 1530 ble rokken oppfunnet. I Norge ble spinne- og vevkunsten kjent i bronsealderen.

Sauen er hovedpersonen i tekstilhistorien. Den er et av de første dyreslag mennesket temmet. Den gav dem mat og klær. I Norge finnes det i dag litt over 1 million sauer. Ingen andre fibre - naturlig eller kunstige - har utkonkurrert ullen. Lin har et lite bruksområde og silke er dyrt. Bomullen har mange bruksområder, men den erstatter ikke ull, ei heller dagens kunstfibre. Ull kombinerer så mange gode egenskaper at den ganske enkelt ikke lar seg erstatte. Ull er ikke bare varmende, men det er også politisk, teknologisk, økonomisk og kulturell historie.

Tekstilindustrien vokser frem og Gudbrandsdalens Uldvarefabrik blir etablert

Vårt moderne maskin- og industrisamfunn ble født i England, og tekstilindustrien var spydspissen for for den nye tiden. Industrien vokste etterhvert også frem i Norge på midten av 1850-tallet. I 1887 ble "Gudbrandsdalens Uldspinderi" etablert på Lillehammer med en arbeidsstokk på 8 personer. Den første maskinparken bestod av to spinnestoler, to kardesatser og en blandemaskin.

De første årene var produksjonen leiespinning av ull fra sauebøndene i området. Råvaretilgangen var god, og ikke lenge etter ble det behov for å utvide, og det ble reist en ny bygning i to etasjer. I tillegg ble det kjøpt inn fire dobbeltbrede og to enkeltbrede vevstoler. Nybygget ga også plass til farger i appretur. 25 personer til ble ansatt. Nå var bedriften blitt en "komplett" ullvarefabrikk. I 1889 skiftet den navn til "Gudbrandsdalens Uldvarefabrik".

I tillegg til garnproduksjon tok fabrikken opp produksjon av sjeviou (tynn ullkvalitet) og verken (to skaft), halvull kjoletrøyer, vadmel og grå ulltepper. Bedriften vant anerkjennelse for kvalitetsvarer. Tekstilfabrikkene var generelt de første virkelige kvinnearbeidsplasser i norsk industri, og forskjellen mellom kvinner og menns lønninger var ikke så store.

Nytt eierskap og nye tanker

I 1912 fikk fabrikken ny ei eier. Det var en erfaren bransjemann som overtok bedriften. Andreas Rasmussen Svarstad ble født i Ålesund. Han arbeidet på Bergen Klædefabrik og Sogndal Uldvarefabrik, og sammen med sin svoger Wald P.Skaaden startet han Indviken Uldvarefabrik (Innvik) i Nordfjord.

Andreas solgte etterhvert sin del til svogeren og reiste til Lillehammer hvor han kjøpte Gudbrandsdalens Uldvarefabrik. Han så muligheten i området med betydelig sauehold og god kommunikasjon med jernbane.

Svarstad ansees som fabrikkens "andre grunnlegger". Fabrikken trengte en fornyelse, og han kombinerte nøkternhet med fremsyn og målbevissthet. Han hadde også evnen til å omgås ansatte på gulv og kontor. Han hadde en bakgrunn som satte ham i stand til å foreta både de forretningsmessige og de tekniske vurderingene selv, og kunne dermed gi bedriften en effektiv enhetsledelse.

Første verdenskrig og stor etterspørsel

Det var en jevn oppgang i årene før første verdenskrig. Under krigen var det stor etterspørsel, og det kom fabrikken til gode at norsk ull var det viktigste råstoffet, siden tilgangen på råvarer sank drastisk. Fabrikken hadde også nylig lagt om til elektrisk kraft. 

Høsten 1920 ble preget av etterkrigsdepresjonen. Industrien hadde sviktende omsetning, og mange gikk konkurs. Men på Lillehammer var det et stort unntak: hos Gudbrandsdalens Uldvarefabrik gikk driften uten arbeidskonflikter og investeringene fortsatte på løpende bånd. År for år vokste maskinparken. Etterhvert ble kjoletøyer, dress- og kåpestoffer viktige deler av produksjonen. I 1925 tok fabrikken opp produksjon av møbelstoff. Etterhvert fikk fabrikken skarp konkurranse av utenlandske fabrikker som produserte billigere.

Andre verdenskrig og fortsatt drift

I 1937 overtok brødrene Asbjørn og Ragnvald Svarstad fabrikken. De overtok i en bekymringsfull tid. Krigstruslene i Europa lå og truet. Mindre enn et år senere brøt andre verdenskrig ut. Det var mye usikkerhet og nye uforutsette problemer. Første halvdel av 40-årene ble en kamp, men på grunn av det planmessige investeringsarbeidet i forkant kunne likevel fabrikken bruke tiden til vedlikehold og delvis fornyelse. Også vareknappheten kom fabrikken til gode.

Fabrikken klarte å oppretteholde driften gjennom alle krigsårene, men ikke hele produksjonen hele tiden. Råvaremangel kunne stanse deler av den. Strømrasjonering kunne også gi avbrekk i driften.

Tekstilfabrikkene fikk tildelt kvoter av råstoffer, men disse var små, og det var strenge begrensninger i bruken av dem. Det var ikke tillatt å forarbeide varer av ren ull. En vanlig blanding var 60% sjoddi, 20% ull og 20% bomull. Mesteparten av ulla fabrikken fikk under krigen var norsk men det kom også partier fra Tyskland.

Knapphet og vanskelige år

Forsyningssituasjonen når det gjaldt folks daglige behov begynte å bli vanskelig. Matknappheten ble følbar. Bedriften brukte sine forbindelser til å skaffe forsyninger som kunne komme de ansatte til gode. Mange husker ennå Uldvarefabrikens potetjorde hvor ansatte fikk sine parseller. Noen fikk anvist en skogteig hvor de kunne hugge ved. For mange ble håndsrekningen fra bedriftens side en hjelp til å komme seg igjennom krigsårene.

Da krigen var over i Norge ble det første etterkrigs-tiåret vanskelig. Landet skulle gjenreises. All oppmerksomhet ble rettet mot å få produksjonen i normal gjenge igjen. Mangelen på reservedeler hadde gjort vedlikeholdet vanskelig i krigsårene. Lagrene var tomme og tilgangen av råvarer og drivstoffer utilstrekkelige. Til gjengjeld gikk salget meget bra. Kundene kom til Lillehammer fra hele landet for å sikre seg varer. Behovene for fornyelse av tekstiler av alle slag meldte seg, fra klær til møbelstoff. 

Internasjonal konkurranse i konfeksjonsindustrien

Først i slutten av 1950-årene var situasjonen normalisert. Konkurransen ble etter hvert tøffere i hele tekstilbransjen. Både fra utlandet og mellom de norske fabrikkene innbyrdes. Ledelsen på fabrikken stilte med en offensiv innstilling til å ville hevde seg i konkurransen. Stadig mer av kolleksjonen orienterte seg mot konfeksjonsindustrien. Aller viktigs var damekåper og drakter. Kvalitet, godt design og pålitelig levering var egenskaper bedriften var kjent for.

Fabrikken konkurrerte i et arbeidskrevende og risikofylt marked. Etterhvert begynte den norske konfeksjonsindustrien å svikte, og mange måtte gi tapt da importbegrensningene falt bort og tollgrensene ble lavere.

De nye kunstige fibrene

Norsk ull dominerte i de første etterkrigs årene, men det varte ikke lenge før utenlandsk ull og kunstige fibre kom for fullt. Det aller første nylon-produktet vi stiftet bekjentskap med var de engelske fallskjermene. Silkestrømpene forsvant og ble erstattet av nylonstrømper.

Noen mente kjemikerne nå hadde gjort naturfibrene overflødige. Det viste seg å være feil. Naturfibrene har egenskaper de kunstige fibrene ikke kan etterligne. I tillegg har kunstfiber sine svakheter ved at de er brannfarlige og utvikler statisk elektrisitet. I dag er situasjonen slik at verden ikke lenger har tilstrekkelig av naturfibre og trenger de kunstige fibrene som supplement. Ofte benyttes det blandinger.

Den norske ulla taper terreng

Norsk ull har egenskaper som gjør at den ofte foretrekkes til håndstrikkegarn, trikotasje og gulvtepper. Sauer som beiter i skog og mark får ofte vegetabiler i pelsen som det er vanskelig å få bort. Ulla fra New Zeland derimot kom fra saug som vandret på åpne gressletter, noe som ga en renere og jevnere kvalitet. I tillegg kostet ulla nesten det samme som den norske, enda den ble fraktet langt, ettersom priser på ullstoffer fulgte internasjonale auksjoner. Den norske ulla hadde rett og slett ikke god nok kvalitet til å kunne benyttes i produksjonen. I 1964 gikk Gudbrandsdalens Uldvarefabrik AS over til å kjøpe ull fra New Zealand, da denne var renere og hadde en jevnere kvalitet. 

Ny spesialitet: møbelstoff

Spesialisering på produktsiden var svaret på den nye situasjonen for en bransje som møtte verdenen. Høykostlandet Norge kunne ikke konkurrere på pris, derfor ble kvalitet i produksjonen og profesjonalisering i produktutvikling og markedsføring enda viktigere enn før. Gudbrandsdalens Uldvarefabrik står som en ledende representant for den del av tekstilbransjen som klarte omstillingen og dro fordel av den. Valg av spesialisering falt på en produksjon fabrikken hadde høy erfaring med: møbelstoff. I 1966 var spesialiseringen kommet så langt at det ble truffet en avgjørelse om å innstille produksjon av bekledningsstoffer.

Denne avgjørelsen ble retningsgivende for videre investeringsprogram i fabrikken. Det skjedde en løpende utskiftning og anskaffelse av nyere og mer avanserte maskiner. Det ble anskaffet mange vevstoler, kaderiet fikk nytt utstyr med høy kapasitet, moderne ringspinnere, ny tvinnemaskin og spolemaskin fulgte.

Designavdelingen styrkes

I 1960 ble den første sjefsdesigneren ansatt på fabrikken. Hans Hosak kom til Norge fra en dansk tekstilfabrikk. Sammen med sin medarbeider Kari Skogstad satte han sitt preg på Uldvarefabrikens kolleksjoner. Han hadde både teknisk bakgrunn og blikk for markedet. Hosak innførte "multicolour" i møbelstoffene, det vil si mangefarget stoff vevet av garn med fire-fem fargekomponenter i hver tråd. Han lanserte tekstilet Stordal i flere farger som ble en fulltreffer, og som det siden er vevet millioner av meter av.

I 1966 fattet styret den prinsipielle beslutningen om å nedlegge produksjonen av bekledningsstoffer, utenom bunadsstoffer. Et nytt kapitte skulle skrives med spesialisering på møbelstoffer i et teknolgisk avansert produksjonsapparat. Produksjonen av møbelstoffer hadde røtter tilbake til 1920-årene, og man hadde høy ekspertise. 

Hallingdal-65

Møbelstoffene fra Uldvarefabriken har alle navn som ender på -dal. Hver dal har sitt eget design med ulike fargekombinasjoner. I 1960-årene ble kontakten med teksilmannen percy von Halling-Koch og hans Halling Koch Design Center særlig verdifull. Han var i utgangspunktet interesserte i forbindelse med fabrikker som kunne produsere hans tekstiler på lisensbasis. Dette ble så omsatt gjennom det store engros-firmaet Kvadrat i Ebeltoft. Et besøk han gjorde på Lillehammer ble opptakten til dette samarbeidet. 

Det første designet fra von Halling-Koch ved den kjente tekstilkunstneren Nanna Ditzel, ble en suksess. Som Uldvarefabrikens andre stoffer måtte det selvsagt ha navn på -dal. Til ære for den nye kunden ble det Hallingdal. 

Hallingdal som kom på markedet i 1965 er fortsatt vår bestselger. ​Gudbrandsdalens Uldvarefabrik har solgt utrolige 8.622.876 meter eller 8.263 km. Fra Lillehammer til Beijing er det 6.958 km.​ Mengden ull som har gått med til dette volumet tilsvarer 1.610.000 sauer. I dag har GU salgsrettighetene i Norge, mens Kvadrat selger til det øvrige eksportmarkedet. Alt av Hallingdal produseres fortsatt på Lillehammer.

Valgene i tiden fremover

I 1966 ble det bestemt at produksjon av bekledningsstoffene, med unntak av bunadstoffer og pledd, skulle legges ned. Fokuset var på møbelstoffer. I 1976 ovedro Arne Svarstad som ledet bedriften fra 1963-1984, sine aksjer til sin sønn, Ragnvald. Bedriften hadde da vel 100 ansatte og fem hovedavdelinger; spinneriet, spoleriet, veveriet, nupperiet og fargeriet / etterbehandling. Det ble færre og færre aktører i bransjen og miljøet ble lite når det kom til tekstilfag. Det var viktig å søke faglige impulser og reise dit det skjedde.

I 1987 feiret Gudbrandsdalens Uldvarefabrik 100-års jubileum og fikk ny profil. Det kom ønsker og krav fra markedet om å følge motebølgen med billige stoffer og rimeligere pris. Denne galoppen avslo fabrikken å være med på. Det var opparbeidet et kvalitetsstempel som man ikke ønsket å sette på spill. Det kom også en endring i møbelmarkedet ved at forhandlerne tilbød kundene å velge eget stoff till møblene. På den måten hadde kunden anledning til å velge kvalitetsstoffer.

Bunadsstoffer i fokus og oppkjøp av Mandal Veveri

I 1992 overdro Andreas Svarstad som ledet bedriften fra 1984-1994 sine aksjer til sin sønn, Frode Svarstad. I 1994 overtok Ragnvald Svarstad etter Andreas og ledet bedriften frem til år 2000. "Familien Svarstads Stiftelse til fremme av utdannelsesformål" ble etablert i 1980. OL i Lillehammer i 1994 økte behovet for bunadsstoffer dramatisk. Over 100 000 m ble levert på et år. Det ble gjort store investeringer i maskiner. Fra år 2002 ble det valgt å sette fokus på markedsføring og salg av bunadsstoffer, og segmentet ble etablert som en egen avdeling.

I 2011 ble selskapsstrukturen endret og GU ble omgjort til et holdingselskap og det ble etablert et eiendomsselskap og et driftsselskap. I 2013 ble det gjennomført en omfattende modernisering gjennom store maskininvesteringer i fargeri, spinneri og veveri. I 2015 kjøpte Gudbrandsdalens Uldvarefabrik Mandal Veveri. Med dette ble det en stor utvidelse av bunadskolleksjonen, og GU ble den desidert største produsenten av bunadsstoffer.

Ny innfasing av norsk ull

Fra 2014-2016 ble norsk ull tatt tilbake i produksjonen. Det ble utviklet en egen kolleksjon i 100% norsk ull sammen med Flokk og Sandnes Garn. Denne mottok "Merket for god design" i 2015. Mye av arbeidet gikk på å få den norske ulla til å bli ren tok til å kunne benyttes i møbeltekstil.

Norsk ull ble innfaset i alle møbel- og bunadsstoffer der det var mulig. Gjennom dette ble den norske bunaden enda mer norsk og tok den tilbake til sin opprinnelse.

Tekstiler i verdensklasse

I dag er GU en av Europas ledende leverandører av møbel- og bunadstoff. I mer enn hundre år har fabrikken utviklet ullens mange muligheter. Vi designer, utvikler og produserer stoffer til møbelindustrien (kontrakt og hjemmemøbel), transportsektoren (cruiseskip, ferger, buss og tog) og til bunadsmarkedet. Så og si hver andre bunad i Norge har tekstiler fra oss. Fabrikken har produsert og levert varer til kjente merker som Louis Vuitton, Frozen - The musical, Renault, Royal Caribbean Line, Hurtigruta, Ulvang og skoprodusenten Alfa.